Vinterlig mandag

Koselige ting å gjøre i januar
  1. Ta en tur i svømmehallen med en nær venninne.
  2. Gå ut og danse disko med kjæresten.
  3. Gå en lang søndagstur i marka. Avslutt dagen med en god, lang, varm dusj.
  4. Start et nytt kurs om et tema du alltid har hatt lyst til å lære deg. (Jeg begynte på et kurs i illustrasjon).
  5. Skaff deg selv årets første tulipanbukett. For å minne deg selv på de fine vår- øyeblikkene som snart er like rundt hjørnet.

Jeg har hatt uker som har vært utmattende og triste, men nå har ting snudd til å bli mer fylt av latter og mange fine øyeblikk. Det skjedde på kort tid og det føles virkelig ut som om jeg har fullada batteriene for året som kommer. Ønsker alle sammen ei herlig uke!

Etterdønning

I dag kjenner jeg meg utmattet. Utmattet etter en tøff helg med mange vanskelig følelser, etter å ha vært rundt mennesker jeg dessverre ikke kan unngå. Jeg så inderlig frem til å komme hjem til hybelen på Tøyen og kaste av meg weekend-bagen, med håp om å føle meg litt lettere både fysisk og mentalt. Men den lettelsen kom ikke.

Ikke en gang av å være alene. Følelsene begynte å svinge, fra skam til sinne, og så tilbake.

Dessverre er denne følelsen så altfor kjent. Denne utmattelsen har jeg kjent på mange ganger. Hver gang prøver jeg å overbevise meg selv om at jeg har styrke til å heve meg over følelsene, at jeg i hvert fall ikke skulle la de gå ut over noen andre. Flere ganger har jeg dessverre, ikke klart det.

Spørsmålet mitt til dere er: når du ikke kan «snappe» tilbake til å tenke positivt. Hva skal man egentlig gjøre med det?

En av mine  yndlingsforfattere has skrev en fin linje i en av bøkene hennes:

Pain reaches the heart with electrical speed, but truth moves to the heart as slowly as a glacier.

Det er noe med styrken på emosjonell smerte som gjør at man enten vil stikke hodet i sanden eller gå videre med en gang som om ingenting har skjedd. Den er så sterk at man heller vi rømme, samtidig som det skaper større sjanse for at man blir enda mer oppslukt og styrt av de samme følelsene når man innser at man ikke kan unngå de. Noen ganger er det verdt å faktisk «sitte med» følelsen.

Så til syvende og sist håper jeg at de refleksjonene gir meg styrke til å konfrontere følelsene på riktig måte. Om jeg skal prøve å være positivt (og nei, det går ikke alltid), så er det at jeg i det minste er mer bevisst på hvor tøft jeg har det.

Første innlegg!

Dette blir mitt først innlegg i en splitter ny blogg! Bloggen er så langt ikke komme til det punktet at jeg kan føle meg helt stolt av den, men nå sitter jeg og knoter litt med kode og håper at den snart ser sånn ca ut, som det jeg så for meg.

Min gamle blogg ble, over tid, til en slags loggbok for takknemlighet – et sted for bilder, små refleksjoner rundt gode øyeblikk. Men samtidig stresset jeg mye med å få ut innlegg ofte nok, og det ble en blogg som ble mer på leserenes premisser enn mine egne. Det håper jeg å unngå denne gangen. Bloggen skal få innhold etter hvert som jeg føler for det. Kjenner jeg meg selv rett, vil jeg nok få store ambisjoner om å legge ut ofte og mye når jeg får rolige perioder på jobben. Men så kommer de travle dagene igjen og av erfaring vet jeg at det blir vanskelig å holde bloggen helt oppdatert. Det mest realistiske er vel å håpe på at dette blir et sted med litt lavere terskel for å poste smått og stort. Så hvilken retning bloggen vil få er jeg nok litt usikker på. Kanskje blir det litt deling av bilder, hverdags-tanker og små tips. Og det er helt okay!

Alt i alt er jeg storfornøyd med å endelig har et friskt, nytt rom å komme tilbake til for å skrive og utfolde meg i. Velkommen hit!

(Tar med et gammelt bilde som jeg håper reflekterer mitt håp om hva bloggen skal bli. Føles ut som et tidligere liv nå… )